Håndverkeren satt ved benken sin, solen strømmet inn gjennom det åpne vinduet. Han hadde holdt på siden daggry, og hendene beveget seg over treverket mens han laget et vakkert sett med skuffer.

Han var en ensom mann, men han fant stor tilfredsstillelse i arbeidet sitt. Hvert stykke han skapte var et bevis på hans ferdigheter og hans dedikasjon til håndverket.

Etter hvert som dagen gikk, ble håndverkerens hender såre og ryggen hans verket. Men han brydde seg ikke. Han visste at det ferdige produktet ville være verdt alt det harde arbeidet og svetten.

Til slutt, da solen begynte å gå ned, gikk håndverkeren et skritt tilbake for å beundre verket. Skuffene var et mesterverk, treverket glatt og skinnende i det gylne lyset. Med et sukk av tilfredshet pakket håndverkeren sammen verktøyene sine og dro hjem. Han planla allerede sitt neste prosjekt.

Han var en mann som levde for håndverket sitt, og han visste at så lenge han hadde sine verktøy og sin lidenskap, kunne han skape alt han bestemte seg for.