Jeg fikk mitt første møte med Stanley No.4 på ungdomsskolen. En klassisk og svært god høvel til allsidig bruk. Solid metallkropp og såle, mange justeringer og deler, på mange måter en optimal allround-høvel.

Sløydlæreren sjonglerte med et hjul, sideveis justering og dybde. Han satte opp sponbryteren og testet spontykkelse mens han myste på eggen langs metallsålen. Imponerende for en 14 år gammel gutt. Hvilke hemmeligheter gjemte seg bak alt denne mekanikken tro?

Metallhøvel var det eneste jeg hadde erfaring med, også 30 år senere. Men så dukket det opp en mulighet til å prøve en nyprodusert tresålehøvel fra Tsjekkia. Det ble kort vei fra tanke til handling og import av et anbefalt utvalg høvler fra Pinie.

Testing av tresålehøvlene gikk greit, men jeg måtte lære meg å slipe høvelstålet og hvilken høvel som passet til hver sin bruk:

• Skrubbhøvel til første grovjustering.
• Sletthøvel for å fjerne sporene etter skrubbhøvelen.
• Pusshøvel for siste finish, sammen med langhøvel for å rette av overflaten.
• Utjevningshøvelen blir brukt til siste finish i harde treslag som eik eller når det er knallharde furukvister.
• Semshøvel for å lage falser, kanter og profiler.

Noen runder med å skjerpe stålet og sette opp “vinger” på slett, lang, utjevning- og pusshøvelen, så var jeg klar for profesjonell innsats. Jeg driver jo med restaurering av gamle vinduer, så det falt seg naturlig å ta i bruk et håndverktøy som høvel. Det som falt meg inn er at høvelen egentlig er et stemjern, bare fastmontert i en høvelkropp for enklere å justere spondybde.

Etter noen timer med tresålehøvlene har jeg gjort meg noen erfaringer, og jeg har sammenlignet med metallhøvler. Konklusjonen er at jeg foretrekker tresålehøvlene mine i 95% av arbeidet. Her er hovedgrunnene:

1. Lite sålefriksjon – Tresåle mot tre glir svært lett. Metall mot tre gir større friksjon. Jeg er ingen fysiker men her er det sikkert mange forskjellige fysiske regler som slår inn. Metallsålehøvelen min krever betraktelig mer skyvekraft for å høvle den samme planken sammenlignet mot tresålehøvelen. Dette sparer meg for mye energi og muskelkraft.
2. Lett – Når jeg jobber over lengre tid blir den ekstra vekten fra en metallhøvel påfallende. En tresålehøvel er lett. Når du slipper å kaste rundt på en tung høvel gir dette merkbart resultat i form av utholdenhet og lettere arbeid. Hvis du bruker maskiner for å høvle, er dette irrelevant for deg, men hvis det er opp til fysikken din å få jobben gjort, vil du gjerne ha all hjelp du kan få.
3. Reparasjoner – Tresålehøvelen er forenklet sagt et solid stykke heltre, kanskje forsterket med en mer slitesterk såle. Hvis høvelen blir skadet eller slitt kan man enkelt skifte ut deler, fornye sliteflater, justere gap og åpninger. I tillegg unngår man korrosjon på høvelkroppen.
4. Enkel justering – Tresålehøvelen har en enkel men effektive justering, dette er enklere enn en metallsålehøvel. Tresålehøvelen har færre deler og enkel design, noe som gjør justeringen enklere. Metallhøvelen har sin lærekurve på lik linje med trehøvelen, men også flere bevegelige deler og justeringer som krever mer kunnskap. Tresålehøvelen er raskere, enklere og mye mer behagelig å justere. Alt du trenger er en lett pennhammer eller en god benkhammer og et bredt flatskrujern hvis sponbryteren må demonteres.
5. Komfort – Utformingen er ergonomisk, basert på generasjoners erfaring i bruk. Man holder gjerne høvelen på en lav akse, noe som gir god kontroll. Treet føles varmt og mykt mot arbeidende hender. Dette er sikkert grunnen til at metallhøvler har knotter og håndtak i tre, plast eller kompositt.
6. Tilbakemelding – Trekroppen overfører alle vibrasjonene fra jernet via treet til hendene. Dette gir meg tilbakemeldinger som forteller hvor jeg skal legge trykk, vinkel og ikke minst om det er mye motved. Dette får du ikke på samme måte med en metallhøvel.
7. Utseende – Dette er bare min mening. Jeg liker utseendet til en tresålehøvel. Metallhøvelen min oppnår aldri samme patina som en 100 år gammel tresålehøvel. For meg er ingenting som som et par hundre år med patina på et gammelt treverktøy.

Noen tanker til slutt: Jeg har benyttet linoljevoks til å beskytte mot korrosjon på metall og for å begrense friksjon. Dette er en utmerket naturlig voks som med sine små oljemolekyler beskytter metall og tre. Bare husk på brannfaren med linoljebaserte produkter, de kan selvantenne hvis man legger fra seg en klut med linolje.

En annen ting er kvalitet på høvelstålet eller eggen. Jeg testet først noen høvelstål med herding rundt 57 Hrc, men fant fort ut at disse ikke likte norsk furukvist, i det hele tatt. På gamle høvler finner jeg ofte hardere stålkvalitet. Smeden hadde nok fått høre at håndverkeren ikke ville slipe opp stålet alt for ofte?

Har du noen tanker om høvler? Del dem gjerne nedenfor.